©  T HELLE ITNO             Historiske skrifter.                               Hovedsiden                         Jubileumssiden

EN KORTFATTET HISTORIE OM MALURTAASEN VEL


(Detaljerte opplysninger finnes i jubileumsskriftene for 25 – 50 – 75 år)


Navnet Malurtaasen er ifølge de lærde bare 4-500 år gammelt. Begrunnelsen er den bestemte form (Malurtaasen kontra Kolsås).

Åsen er første gang nevnt i 1609 da det bestemmes at grensene mellom Jar og Lysaker går på vestsiden av Galte-Ryggen som har vært et annet navn på Åsens nordre del. Sett fra Lilleaker og den gamle pilegrimsveien forstår man dette navnet.

Nordre Malurtaasen var det siste området i Bærum som ble utparsellert før bygningsloven ble vedtatt av kommunen og byggeforskrifter og krav om reguleringsplaner ble gjort gjeldende. Så her er alt ”hjemmesnekret”. Helt frem til krigen var Vellet som en liten kommune innen kommunen, og det som slår en er det enorme arbeid som ble gjort av ”velferdskomitéen” og de første 11 kjøperne (1910-1914) og av Vellets styre og medlemmer fra 1914 og fremover. Veiene skulle finansieres og vedlikeholdes av beboerne. Det ble ordnet med elektrisitet, vann, avløp, telefon, post, søppeltømming, brannvern, – for å nevne de viktigste.

Det som også overrasker og imponerer er at mellom 1911 og 1920 ble praktisk talt alle de ”gamle” husene oppført og en bratt, skogbevokst ås ble til et villastrøk.

Da utparselleringen startet var det bosetning to steder: Nordre og Søndre Malurtaasen. Nordre Malurtaasen var opprinnelig en seter under Skøyen hovedgård, men ble i 1848 registrert som egen gård sammen med Søndre Malurtaasen, en plass under Lysaker gård. Nordre Malurtaasen lå inne i Liaveien. Hovedhuset er bevart, men er i dag ombygget og utvidet (Liaveien 22). Gartnerboligen er også bevart, ombygget og utvidet (Øvre vei 9).

Søndre Malurtaasen lå nede i ’Myrabakken’ der hvor julegranen sto. Gården ble i 1890-årene bygget opp av dr. Marstrander til en stor ’herregaard’ (se foto). Gården brant i 1923. Dukkestuen ble reddet og er ombygget til det lille huset halvveis nede i bakken (Platåveien 21). Brannen var meget dramatisk. Sitat fra 25-årsskriftet: ”En hydrant som bare lå 20 meter fra brandstedet, kunde ikke brukes, da kuplingene ikke passet – og året i forveien hadde kommunen avslått å legge en hydrant i Utsiktsveien, tross velstyrets innstendige anmodning. Ved denne brand var brandvesenet hurtig på pletten, men det viste seg at brandvognene ikke kunne kjøre over den daværende overgang, så man måtte snu og kjøre videre om Lysaker, for over den nye Granfoss bro å komme til brandstedet. Da så den ovennevnte hydrant viste seg ubrukelig, måtte man benytte hydranten i Nordraaks vei – på den annen side av jernbanelinjen – anvende over 400 meter slange og grave ut plass under skinnene for å føre slangen frem, hvorefter man fikk en på grunn av terrengforholdene høist utilfredsstillende stråle. Alt dette tidsspill og det dårlige resultat, lik null, bevirket at det ikke ble stort annet for brandfolkene å gjøre enn å se på at gården brente ned – og begrense ilden.”

Nærmeste ”bygd” for gårdene på Malurtåsen var jordbruksområdet rundt der Jar skole nå ligger. Her lå Storenga gård, 5 husmannsplasser, samt plassen Kjøya litt nærmere Lysaker.

17.mai, sankthansaften og andre festdager samlet ungdommen seg på Maihaugen, også kalt St.Hanshaugen. Dette var utsiktspunktet på åskammen øverst i Øvre vei (nr. 21). Av jubileumsheftet fra 1939 fremgår at byggmester Kristiansen, som vokste opp på åsen, har fortalt redaktøren, at på Maihaugen fikk han en sankthansaften, sitt første kyss av kjæresten som senere ble hans kone. I samme beretning finnes en vakker beskrivelse av naturen på åsen før boligbyggingen startet. Spesielt nevnes den blomstrende busken tysbast og liljekonvall.

ATKOMST OG KOMMUNIKASJON
Bygging og vedlikehold av veier har vært Vellets viktigste oppgave, og fra 1914 og til de siste årene har Vellets styre hatt veisjef.

Atkomst til vårt område fra Oslo gikk i middelalderen over broen Granfossen (Fåbru i sagaen). Her red kong Sverre for å speide på sine fiender og ved broen var det et slag mellom birkebeinere og baglere. Da det ble funnet sølv på Kongsberg kom kjørevei gjennom Bærum - Gamle Drammensvei. Det ble bygget bro over elven ved Lysaker og et vertshus ble bygget der. Det gamle huset står nå på Vegmuséet ved Lillehammer.

Veibyggingen startet allerede i 1910 under Velferdskomitéen og hensikten var å skaffe atkomst til tomtene, slik at byggematerialer kunne kjøres frem og at beboerne kunne spasere tørrskodd til Lysaker eller Stabekk stasjon, for å ta toget til jobber i Oslo. Det som ble bygget var smale grusveier for hest og vogn. Biler tenkte man ikke på. Jeg kom som 9-åring til Malurtåsen i 1932 og kan bare huske tre biler; en i Liaveien, en i Malurtveien og en i Utsiktsveien. I dag må det være i størrelsesorden 4-500 biler på Åsen. Den gang visste vi barn når bilene kjørte ut om morgenen og når de returnerte, og om vinteren sto bilene i garasjen. Så for oss var det fritt frem å ake, sykle og å leke på alle veier.

I 1910 eksisterte følgende veier: en gårdsvei til og mellom nordre og søndre Malurtaasen. Denne gikk i store trekk fra Gamle Drammensvei ved Lysaker folkeskole, fulgte Fagerhøyveien til Marstranderveien, videre over jernbanelinjen, med planovergang og grinder, opp Dybwadbakken og Åsveien helt til toppen og så ned til Øvre vei og Nordre Malurtaasen. Her startet en vei på vestsiden av gården og gikk ned dalen innerst i Liaveien, ned til Aspelundveien som ender ut i Vollsveien.

Dessuten fantes to stier: En langs nåværende trasé av Åsveien til Stabekk, og en fra Liaveien ned bakken til Marstranderveien.

Marstranderveien var anlagt av dr. Marstrander i 1890-årene. Langs den østre delen av veien står en rekke store, gamle lindetrær. Disse har sin egen historie: Jorden under veien var vannholdig og ustabil, og vedlikeholdet av veien ble meget vanskelig. Trærne ble plantet for å suge opp fuktigheten, noe som viste seg å være effektivt.

I Aspelundveien , like før Vollsveien, lå et lite hus med bakerovn og bryggerhus til felles bruk for alle husmannsplassene. Atkomsten langs Aspelundveien ble brukt helt til 1920-årene av mange av de nye villaeierne og i bygningen satte man fra seg lykt og piggstokk og annet utstyr man trengte ned Åsen. Når våren kom fant man utrangerte kalosjer, brodder og lykter. Noen av beboerne skiftet også fottøy på toget. Veien ned til Aspelundveien ble dessverre stengt, da Løvenskiold startet utparselleringer av husmannsplassen rundt Jar skole. Velferdskomitéen vurderte et tilbud fra Løvenskiold om å beholde veien eller å bygge Åsveien opp fra Marstranderveien. Det siste ble valgt. Begge atkomster hadde de ikke økonomi til.

De første parselleierne lånte i alt kr. 3.500,- for å bygge Åsveien til toppen av Åsen og antakelig bort til krysset med Hammerstadveien. Allerede i 1911 var de to første boligene klare til innflytting. Antagelig var atkomsten den gamle gårdsveien opp fra Gamle Drammensvei. De første boligene var ”Maihaugen” i Øvre vei og ”Kveldsro” i Åsveien. Veinummer kom også senere så det ble valgt beskrivende navn (se kart). I 1914 var Åsveien forbi Hammerstadveien, Liaveien, Øvre vei, Malurtveien og Platåveien anlagt. Marstranderveien til Søndre Malurtaasen var som nevnt, anlagt i 1890-årene og Vestre Kjøyavei hadde beboerne selv bygget.

Opprinnelig var det planlagt en vei fra Kyrresvei til Hammerstadveien og Øvre vei. Denne ble dessverre stoppet av ukoordinert tomtesalg.

For Nordre Malurtaasen var utparselleringene størst fra 1912 til 1920. Tomtestørrelsene var de første årene 2,4 eller 6 mål.

For Søndre Malurtaasen startet utparselleringen i 1913 og var stort sett avsluttet i 1920. Da var de fleste ”gamle” hus på Malurtåsen bygget. I 1930-årene var de fleste parsellene på ca. 2 mål. Etter fradeling og deling etter krigen antar jeg at antall hus er fordoblet.

I 1920-årene startet arbeidet med å overføre veiene til kommunen. Først i 1990-årene var alle veier kommunale og alle veier asfaltert. Kommunen overtok de første veiene i 1924 etter en merkelig episode. Det hadde lenge vært uenighet mellom vellene på Stabekkåsen og Malurtåsen om grensene. Stabekkåsen Vel mente at åtte medlemmer hos oss tilhørte dem og skulle betale kontingent dit. Tilslutt gravet beboerne på Stabekkåsen en grøft tvers over veien mot Stabekk og nektet passering inntil kontingent var betalt. Det endte med at kommunen fylte igjen grøften og overtok Utsiktsveien og deler av Åsveien og Marstranderveien. Malurtaasen Vel betalte straffekontingent.

Det var også konflikt med beboerne i Vestre Kjøyavei. Da ’deres’ del av Marstranderveien ble overtatt av kommunen, meldte de seg ut av vellet. De følte at de ikke lenger hadde behov for å være tilsluttet. Malurtaasen Vel skrudde da av veilyset i Vestre Kjøyavei, men beholdt og betalte alene for lyset i Marstranderveien. Dette ergret våre medlemmer. Det gikk over 50 år før Vestre Kjøyavei igjen ble medlemmer. Vårt navn var opprinnelig Malurtaasen og omegn vel. I 1927 ble navnet Malurtaasen Vel.

Kommunal vei betydde oppgradering av veien, og ofte breddeutvidelse. Denne siste måtte tomteeierne langs veien yte gratis. Til gjengjeld bortfalt plikten eierne hadde hatt til vedlikehold av veien langs sin parsell. Før overtakelsen hadde vellet stått for grusing, støvdemping, snørydding og strøing, mens daglig vedlikehold og delvis snøbrøyting var eiernes ansvar. Sakte ble veinettet kommunalt. Men i 1989 manglet fremdeles Øvre vei, Vestre Kjøyavei og Dybwadbakken, som var smale grusveier. I dag er alle veier unntatt Vestre Kjøyavei, kommunale, og kommunen har alt ansvar for vinter- og sommervedlikehold. I mellomtiden har det vært forskjellige former for deling av ansvar: Vellet har hatt det fulle ansvar for brøyting, strøing og støvdemping, eller Vellet har utført dette arbeidet med refusjon av utgiftene på de forskjellige veiene.

I 1951 fikk de første av våre veier asfalt og her gikk det også sakte fremover inntil alle veier nå er dekket. Brøyting av veiene foregikk med hest frem til 1937, med små lastebiler som ofte sto fast, frem til 1972, og senere med traktor inntil kommunen overtok all brøytingen i 1980-årene.

Atkomsten til trikken på Tjernsrud var vanskelig, men i 1953 bygget vi, sammen med Jar Vel, trappen ved Jarbanen, og det ble anlagt trapp og sti over kirketomten. Trapper var bygget langt tidligere for å lette atkomsten til Lysaker og Stabekk stasjon. En trapp var fra Liaveien til Åsveien. En fra Åsveien til Åsveien som kuttet ut ”sirkussvingen” og fra Utsiktsveien var det trapp ned til Nyveien og Marstranderveien.

Før krigen var Storengveien fra Stabekk anlagt til Claussenbakken og fra Jar skole til Njålveien. Under krigen ble ’Hansajordet’ brukt til matauk av beboerne i området og først etter krigen ble Storengveien en gjennomgangsvei. I 1953 kom Løkebergruten med buss til Oslo og i 1952 var allerede bussrute 131 langs Vollsveien til Oslo etablert. Før krigen hadde en bare Ringbussen som kjørte innen Bærum. På Gl. Drammensvei gikk Lommedalsbussen og Nadderudbussen. Hvis man skulle til byen var det en tid forbudt å gå på bussen på Lysaker og Stabekk stasjon. Dette for å tvinge passasjerene på toget. Ønsket man buss til Oslo måtte man gå til Stabekk videregående eller til Stabekk kino.

Jernbanen kom i 1872 og gjorde det mulig å bo i Bærum og arbeide i Oslo. De første stasjonene var Lysaker og Sandvika. Så kom de andre stasjonene og stoppestedene Ramstad, Strand og i 1931 Myra. Banen var de første årene smalsporet og med damplokomotiv. I 1873 åpnet banen til Drammen. Åpningen ble markert med ekstratog hvor de innbudte satt på åpne godsvogner med trebenker. Humør i forbindelse med jernbanen manglet ikke. Kl. 6 om morgenen gikk ”typetoget” som tok opp alle typografene fra ”Egne Hjem” på Stabekk. I 1907 kom ”statsrådstoget” kl. 9 om morgenen. Hurtigtoget fra Drammen hadde ordre om å stoppe på Høvik for å ta opp en statsråd. Mange på Stabekk fikk nytte av dette fordi toget også stoppet her. Toget fra Sandvika kl. 18 om kvelden het ”blekktoget”. Fabrikkpikene fra Blikkvarefabrikken reiste hjem til Oslo.

I 1917 ble banen bredsporet, og i 1922 fikk den elektrisk drift. Samtidig kom nye vogner som var i bruk til etter krigen. Helt frem til 1950-årene var jernbanen i praksis vår eneste atkomst til Oslo. Jeg husker fra krigens dager de mer enn fullpakkede vognene morgen og kveld.

Jernbanestreiken i 1920 varte fra 1. – 17.desember og skapte kaos. Det var 10 kuldegrader og i beretningen fra 25-årsjubileet står det: ”Drammensveien så ut som et folk på flukt – biler, sykler, hestekjøretøyer og en endeløs karavane til fots”.

Malurtåsen hadde hellet med seg. Formannen tok kontakt med Mustad fabrikker. De låste opp porten over Mustad demningen og beboerne fikk kort vei til trikken på Lilleaker. I dag har vi flere broer for fotgjengere over Lysakerelven. I mange år var det ingen. De gamle var stengt av hensyn til sikkerheten.

Jernbanen var ikke populær i vårt lille vel. Allerede i 1911 startet velferdskomitéen arbeidet for å få stoppested på Myra. Dessuten burde den farlige planovergangen der fjernes. Først i 1931 kom stoppestedet og i 1926 var broen bygget. Onde tunger mente at stoppestedet ble anlagt fordi de første bussrutene var startet langs Gl. Drammensvei. I 1925 hadde Bærum kommune først rettssak mot jernbanen for å få planovergangen fjernet. For gamle brukere av jernbanen er det ironisk at da jernbanetunnellen kom under Oslo med stasjoner ved Nationalteateret og Sentralbanestasjonen, så ble Myra stoppested nedlagt.

Posten var en annen viktig sak som styret arbeidet med. Først hentet man post på Lysaker eller Stabekk postkontor. De fleste hadde postbokser. Da stoppestedet på Myra kom, ønsket vi postbokser der. Disse kom, men først etter at Lysaker og Malurtaasen Vel hadde garantert for leien av 100 postbokser. Vellet ønsket levering av posten til husene, men postverket var uvillig og argumenterte med at alle hadde postbokser på stasjonen og hentet posten på vei hjem, så ombæring var unødvendig. Men juleposten i 1948 kom i våre egne postkasser langs veiene.

VEILYS
Som nevnt foran fikk vi strøm til husene allerede i 1913, men vi måtte vente i seks år før de første veilysene ble satt opp og da med bare 40 watt pærer. I mellomtiden oppfordret styret huseierne til å ha lys i vinduer ut mot veien. Hele lysanlegget var vellets ansvar og vår lyssjef hadde som jobb å inspisere veilys og å skifte pærer. Dette siste foregikk med sugekopp på en lang stang, noe som ga lyssjefen ”stiv nakke og oppadrettet blikk”.

Under krigen var forholdene vanskelige grunnet blending av alle vinduer i husene og små, blå lyspunkter i de spesielle pærene på veilyset. Vellets kostnader til veilys var i perioden like store som utgiftene til veivedlikehold.

I 1965 overtok Bærum E-verk strømforsyningen og i 1966 overtok kommunen veilyset, men overtagelsen gikk i flere trekk. Vi måtte i de første årene betale E-verket for skifte av pærer og reparasjon av armaturene. Etter hvert ble alle glødelamper skiftet ut og i 1981 ble den første jordkabelen lagt ned.

VANN OG AVLØP
I 1910 fantes en 2 tommers vannledning til Nordre Malurtaasen, som ikke kunne dekke behovet for utbyggerne. Kilden var Stovivannet som bare ligger noen få meter høyere enn toppen av Malurtaasen. Avstanden var også stor med mange brukere, så trykk og vannmengde var beskjedent. De første husene måtte derfor samle regnvann og grave brønner. I 1919 ble nordre Malurtåsen derfor koblet til en 6 tommers ledning fra det nye vannverket i Østernvannet. Denne saken ble først og fremst kjempet frem av husmødrene. I 60 år forsynte Østernvannet oss med vann. Kvaliteten var av og til tvilsom og i 50-årene kom ”Bærums-sjuka” hver vår ved snøsmeltingen. Dette skyldtes antagelig at vann også måtte pumpes opp fra Bogstadvannet når Østernvannet var nedtappet. Mange kokte derfor drikkevannet. Distriktslegen uttalte i Budstikka at vannet var i orden, men ”man kan jo koke det for sikkerhetsskyld”. Beboerne mente at spagettien alltid ble gul. I de tørre sommerne med mye hagevanning ble vanntrykket bedrøvelig for husene øverst på åsen.

De eldre husene på åsen hadde uthus med utedo, vedskjul og redskapsbod. Med god tilgang på vann ble avløpet et problem, spesielt fordi huseierne ønsket å installere vannklosett. Avløpsvannet ble sluppet ut til synking i grunnen, noe som etter hvert skapte problem for nabohus som lå litt lavere. Den første kloakken kom i Utsiktsveien i 1924, men bare langsomt ble åsen dekket og først etter krigen var hele åsen skikkelig dekket. Løsninger i mellomtiden ble septiktanker som måtte tømmes regelmessig. I dag finnes enda noen få septiktanker for parseller som ligger vanskelig til. De fleste ble utkoblet da renseanlegget på Slemmestad ble tatt i bruk. I dag er situasjonen for vann og avløp tilfredsstillende. Vi får vannforsyningen fra Aurevann og avløpet går til renseanlegget på Slemmestad.

SKOLEN
Stabekk videregående skole kom i 1923 og var lenge eneste gymnas i Bærum inntil Valler kom like før krigen. Jar folkeskole åpnet i 1926. Da savnet man den gamle veien ned til Aspelundveien og bedre atkomst til Storengveien ble aktuell. Lysaker folkeskole var skolen og hadde alltid noen elever fra vårt område.

KIRKE
Jar kirke sto ferdig i 1961 på området vi kalte ”Jordbærhaugen”. Før den tid sognet vi til Haslum. Litt langt herfra før ”bilalderen”. Etter krigen var biler rasjonert helt til 1962. Alternativet til Haslum var å gå eller ta toget til Høvik, eller å spasere til Ullern. Etter at Søndre Malurtaasen brant ned, ble tomten kjøpt til kirke, men viste seg å være for liten og uegnet. Jar kirke med menighetshus er blitt et senter for mange andre aktiviteter i vårt område.

FLYPLASSEN PÅ FORNEBU
Oslo Lufthavn ble åpnet i 1939. For oss unge var dette spennende og interessant. Dessverre spilte flyplassen en viktig rolle under det tyske angrepet i 1940 og under krigen. Flyplassen ble fort en plage for alle på åsen. Først fem år med tyske militærfly, så kom den meget store veksten i sivil luftfart etter krigen. Ved siden av Fornebu og Snarøya var Malurtåsen det mest plagede området. Vi hadde god utsikt til flyplassen. Vi var plaget av støy døgnet rundt og flyene sneiet tretoppene på åsen ved landing og start, noe som kunne ende i katastrofe. Dessuten ble det satt opp lysmaster på åsen, noe som var til stor sjenanse. 150 grunneiere hadde etter krigen krav på ulempeerstatning. De tyske lysmastene ble tatt ned etter hvert, men i 1955 kom en 18 meter høy mast i Platåveien og i 1980-årene ble en mast med rødt lys satt opp ved Åsveien 13. Forholdene ble noe bedre da østvestbanen ble åpnet på Fornebu. Til gjengjeld kom de nye jetflyene med ”bulder og brak”. Da Gardermoen overtok som hovedflyplass var gleden stor på Malurtåsen.

BEDRIFTER PÅ ÅSEN
Malurtåsen er et boligområde, men i de første årene hadde vi noen bedrifter. I skriftet for 75-årsjubileet forteller Anders Forfang: ”Noe som nok ikke mange vet er at det i årenes løp var noen som hadde ”bedrifter” på åsen. Andrea Devold laget appelsinmarmelade sammen med sine to døtre i kjelleren i Liaveien 9. Fru Piro i Malurtveien 9 laget kunstferdige fiskepuddinger som selskapsmat. Søster Julie drev barnehjem i Åsveien 13 i noen år. I Platåveien 6 var det en tid misjonsskole.”

KRIGSTIDEN 1940-45
De fem krigsårene var helt spesielle for Vellet, og for beboerne, med sine dramatiske og sine trivielle daglige hendelser og utfordringer. Vi kan være stolte av at Vellet var en forsamling med samfunnsoppgaver hvor man kunne holde frie valg og holde demokratiske rettigheter i hevd. Stat og kommune var underlagt førerprinsippet.

Krigsårene er ikke behandlet i denne beretningen. Det ville kreve en egen historie.

SAMMENDRAG
Vellets historie kan deles i 3 perioder:

Første periode går fra 1910 til og med de første etterkrigsårene til ca. 1950. Jernbanen dominerte reisene til Oslo. Biltrafikken var liten. Tomtene var store. Mødrene var hjemme og våre fedre tok toget morgen og ettermiddag sammen med sine naboer. Det var i alt 7 nærbutikker i gangavstand. Vellets oppgaver var de primære: Å skaffe veger, elektrisk strøm, vann og avløp som beskrevet foran.

Andre periode går fra ca. 1950 til 75-årsjubileet i 1989. De første bussrutene til Oslo blir opprettet. Bilrasjoneringen blir opphevet i 1962. Fradeling av tomter skyter fart og nye hus blir bygget. Nærbutikkene forsvant og det kom en selvbetjeningsforretning i Storengveien og store kjøpesentre i kommunen. Utbyggingen av Lysaker og Stabekk starter. Vellets oppgaver var å fullføre og forbedre de primære oppgavene og å få disse til kommunen. De største problemene var flyplassen på Fornebu og biltrafikken gjennom vårt område.

Tredje periode går fra 1989 til i dag. Flyplassen er flyttet til Gardermoen. Biler og busser har overtatt det meste av rushtrafikken. Det er kommet bommer for å hindre gjennomkjøring. Begge foreldre er på jobb, og barna kjøres til skole, barnehage og til sine fritidsaktiviteter. Utbyggingen av Lysaker fortsetter, og leiligheter er bygget på Lysaker Brygge, på Stabekk og ved Jar stasjon. Lysaker stasjon er under utbygging og Vollsveien går i ny bro over jernbanen. Prisen på husene er steget kraftig og mange eiendommer skifter eiere. Husene moderniseres og utvides og to-bil-garasjen er blitt standard. Alle de primære oppgavene er nå overført til kommunen, og vellets oppgaver har endret seg til arbeid for miljøet og for godt naboskap.

FREMTIDEN
Vårt område vil bli meget attraktivt: ”Luftig” beliggenhet, nærhet til Oslo og preget av eneboliger. Vi vet at jernbanen vil komme i tunnel under åsen, og at E18 vil bli utbedret, selv om dette vil ta lang tid. Vellets arbeid vil bli en utfordring.

Malurtåsen, mars 2007

Theodor Borchgrevink


© Malurtaasen Vel 2007